Jeg vet ikke hvor jeg skal gå,
derfor går jeg til deg.
Jeg vet ikke hvem jeg skal vende meg til,
derfor vender jeg meg til deg.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke,
derfor snakker jeg til deg.
Jeg vet ikke hvem jeg skal holde fast ved,
derfor binder jeg meg til deg.
Fordi jeg har gått meg vill,
baner jeg meg vei til deg.
Fordi jeg har skitnet til hjertet,
løfter jeg mitt hjerte til deg.
Fordi jeg har kastet bort mine dager,
bærer jeg haugen fram for deg.
Den brede landevei er dekket med skrot,
men jeg reiser til deg på et halmstrå.
Muren er klint til med skitt,
men jeg går gjennom et nåløye av lys.
Innesperret av hver eneste tanke flyr jeg på en dott av erindring. Overvunnet av stillheten, finnes det et sted her hvor stillheten er mer forsiktig. Og her finnes en åpning i nederlaget. Og her finnes viljens favntak. Og her finnes frykten for deg. Og her finnes feste for nåden. Velsignet er du i dette menneskets øyeblikk.
Velsignet er du hvis tilstedeværelsen opplyser det ondes skjensel.
Velsignet er du som bærer lenker ut av mørket.
Velsignet er du som venter i verden.
Velsignet er du hvis navn er i verden.

Leonard Cohen – ”Nådens bok”